Min første blogge-erfaring: Tidsklemma mi påvirker min erfaring med blogging. Får for lite erfaring, gjør bare det som arbeidskrava sier, og det er ikke nok. Utilfredsstillende i seg selv. Ellers todelt erfaring. Syns det er flott å sortere tanker, dele tanker, syns det er som å skrive til meg selv også, og det liker jeg. Det bør alle gjøre. Men samtidig er blogging litt ensomt. Det skaper kontakt på ett plan, men den synes mer tilfeldig, og upålitelig, og ikke på det menneskelige, personlige planet, som jeg tror folk flest ønsker. Kontakt via nettet er både sosialt og ikke-sosialt på den måten. Blogging må ha en helt spesiell funksjon, og mot lærer-elev-relasjonen må det være utprøvd før jeg begynner med det, for jeg er redd for uetiske følger, at f.eks. elevers tanker og følelser blir lagt åpent ut for allmennheten, eller at elever meddeler mer en de hadde tenkt å gjøre. Jeg er en forsiktig person, og enda mer forsiktig i dette landskapet. Hele bloggerverktøyet er knyttet så mye opp mot psykologi, syns jeg, at det kreves mye psykologisk innsikt i utprøvingen av verktøyet. Som blogger føler jeg meg flink når jeg finner ut av nye ting. Men jeg føler meg ikke flink i forhold til å skrive fargerikt. Jeg setter selv stor pris på blogger som har et morsomt, interessant og fargerikt språk, og med innhold som er fengende. Skulle ønske at mine blogger var mer av den sorten. Alle kan ikke være gode på alt, så jeg er da heldigvis god på andre områder enn å skrive flytende og flott.